Please click here to leave an anniversary message (in any language you choose). You do not need to be a member of Lowlands-L to do so. In fact, we would be more than thrilled to receive messages from anyone. Click here to read what others have written so far.
What’s with this “Wren” thing?
The oldest extant version of the fable
we
are presenting here appeared in 1913 in the first volume of a two-volume anthology
of Low
Saxon folktales (Plattdeutsche
Volksmärchen “Low German Folktales”)
collected by Wilhelm Wisser (1843–1935). Read
more ...
Norwegian (Dano-Norwegian)
Listen to
this translation narrated with native pronunciation:
Narrator: Grethe Haugøy (SIGURD), Southeastern Norway
“The text is in the bokmål variety
of Norwegian, and my accent is a pretty standard Southeastern variety. For
your inquisitive members you may want to include the information that my childhood
was spent in the town of Horten in Vestfold county and I have lived the last
20 years in Oslo. The Vestfold accent is a bit subdued in this sound file,
as my Vestfold accent is originally an urban version and I have also been influenced
by the Oslo regional accent over the years. A true Vestfold accent would have
used the form stirra instead
of stirret, øyer instead of øyne and skauen instead
of skogen, as well as some other forms.”
Facilitators: Mike
Szelog (USA), Henry Pijffers (Netherlands)
Gjerdesmetten hadde reiret sitt i et hjørne av låven. En gang fløy begge de voksne
fuglene ut – de ville finne noe å spise til ungene sine, og lot dem være helt
alene.
Etter en stund kom Far Gjerdesmett hjem til reiret igjen.
“Hva har skjedd her?” sier han. “Hvem er det som har gjort dere noe, unger?
Dere ser ut som dere har blitt vettskremt, alle sammen!”
“Åh, pappa,” sa de, “en stor stygging kom forbi her for bare noen øyeblikk
siden. Han var skikkelig skremmende! Han stirret inn i reiret vårt og hadde
slike skikkelig digre øyne og skremte oss skikkelig fælt!”
“Ja, jeg skjønner,” sa Far Gjerdesmett. “Hvor gikk han hen?”
“Jo,” sa de, “han gikk den veien – ned dit i skogen!”
“Vent her!” sa Far Gjerdesmett. “Jeg skal følge etter ham! Nå skal dere
ikke være redde, unger, jeg skal få tak i ham.” Med disse ordene fløy han i
vei fra reiret sitt.
Han fløy altså lenger inn i skogen, så rundt en sving, og etter en stund
kom han over en løve.
Men gjerdesmetten var ikke det minste skremt. Han landet på ryggen til
løven og begynte å skjelle den ut.
“Hva har du med å komme til huset mitt,” sier han, “og skremme ungene
mine sånn?”
Løven bryr seg slett ikke om fuglen og bare fortsetter å gå.
Det gjør den lille hissigproppen bare enda villere, og han begynner å
skjelle ut løven enda verre enn før.
“Nå skal du høre her – du har slett ingenting å gjøre der! Og om du tør
å komme tilbake,” sier han, “ja, da skal du få se – jeg har ikke lyst til å
gjøre det,” sier han, og begynner å løfte en av føttene, “men jeg knekker ryggen
på deg med foten min på et øyeblikk!”
Da han hadde sagt det, fløy han rett tilbake til reiret sitt.
“Sånn ja, unger,” sier han, “jeg lærte den fæle løven en skikkelig lekse.
Han tør nok aldri komme hit mer.”